Det er en menneskerett å motta kritikk

Jeg krever å bli kritisert. Det er en rett ingen kan nekte meg!

Kritikk er tilbakemelding på hva jeg gjør, sier, mener - kler meg.

Kritikk skal gjerne være konstruktiv, noe som gjør den er lett å ta til seg og forstå.
Men den dersom den ikke gis på en konstruktiv måte kan den alikevel tas konstruktivt av mottakeren.

Jeg vet at mange ken vegre seg for å gi kritikk i mange sammenhenger, og er redde for å virke sårende på den andre parten, eller redde for selv å bli kritisert for å være kritisk, eller fremstilt som å være negativ.

Dette er jo skummelt; det å unnlate å gi kritikk kan fort bli en form for selvsensur, noe som lett kan begynne å bryte ned et menneske - ja en hel organisasjon - innenfra, med dårlig selvtillit som resultat. Denne politiske korrektheten virker ofte kneblende for meningsutvekslinger, og tvinger hele organisasjoner inn i en farlig situasjon vi i organisasjonspsykologifaget omtaler som groupthink.

Groupthink er hva som fikk USA til å invadere Kuba i 1961, noe som resulterte i den skandaløse invasjonen av Grisebukta. Man satt altså i kommitéer og diskuterte - frem til at man sluttet å stille kritiske spørsmål. De endte med å skape sin egen forståelse av virkeligheten. En forståelse som viste seg å være katastrofal.

Uten kritikk - selv den ikke-konstruktive varianten - vil jeg ikke få den viktige tilbakemeldingen på egne ideer og verdenssyn. Jeg vil bli mentalt og intellektuelt impotent, og jeg må ærlig innrømme: det frister ikke!